Sara Auster vil at du skal slappe av. Livene våre fylles stadig mer av bråk fra digitale varsler og oppmerksomhetssugende skjermer, og den New York-baserte musikeren og lydterapeuten ønsker å hjelpe andre med å koble av, ta en pause og være mer tilstede. Men i stedet for å bruke sine egne ord for å lede deg gjennom en meditasjon, slik en gjerne kunne forventet, bruker hun lyd.

Det kalles et lydbad. Ved hjelp av sangboller av glass og andre ukonvensjonelle instrumenter skaper Auster atonale lydlandskap som fyller hele rommet, og som er designet for å omslutte lytteren og gi hodet en pause. Hun mener at dyp lytting kan hjelpe oss med å komme ut av den mentale utmattelsen vi opplever i dagliglivet og lære oss å fokusere igjen.

Auster har lenge hatt tro på den styrkende virkningen av oppmerksom lytting. Nå, etter et tiår med kollektiv smarttelefon-avhengighet, begynner resten av oss å følge etter og lete etter en måte å trekke oss tilbake på for å dempe støyen i hodet. Med et lydbad kan vi effektivt stenge støyen ute og legge til rette for en mer oppmerksom tilstedeværelse.

Et økende antall personer mener Auster er inne på noe. Hun har ledet disse lydbadene (som er delvis en øvelse i meditasjon og delvis en framføring av livemusikk) for publikum, på steder som Museum of Modern Art, Rubin-museet og Lincoln Center i New York. I takt med at etterspørselen etter ro i sinnet øker, booker Auster stadig flere lydbad-framføringer rundt omkring, både i og utenfor USA.

Nå ønsker Auster å gjøre de terapeutiske virkningene av lyd tilgjengelig for massene. Hun gav nylig ut «Namora», som er hennes andre album med lydbad-vennlig musikk, for å la folk få oppleve fordelene med lydbad, hjemme hos seg selv. For et best mulig resultat kan du spille platen på en platespiller koblet til Sonos og la lyden skylle over deg. Eller du kan spille en rekke andre ambient og meditasjonsvennlige lydspor fra andre artister. Uansett hva du velger: Hjemme-lydbadet ditt venter på deg. Du trenger ikke glassboller.

Vi besøkte nylig Auster i leiligheten hennes i New York for å få vite mer om hennes tilnærming til engasjerende lydterapi.


Hva er et lydbad?
Jeg definerer et lydbad som et meditativt arrangement, der lyd brukes bevisst for å tilrettelegge for en terapeutisk og styrkende virkning. Det er en øvelse i dyp lytting. Det høres kanskje enkelt ut, men vi er sjelden klar over hvordan vi lytter. Det er her mindfulness, eller oppmerksomt nærvær, kommer inn.

Når jeg holder sesjoner, være seg med kun én person eller en gruppe på ti tusen, handler det om å tilrettelegge for en økt bevissthet om forholdet vi har til lyd. Når vi lytter konsentrert og med oppmerksomhet, blir mindfulness gradvis en del av oss og sprer seg til ulike områder av livene våre.

Mange snakker om chakraer og kosmisk planetarisk energi i forbindelse med lydbad, noe jeg ikke avviser i det hele tatt, men for meg handler det om noe langt enklere. Det handler simpelthen om å øve seg på å være oppmerksom, om og om igjen, og det starter med lytting.

Lytting fører til en dypere forståelse av ting som kommer opp både inni oss og utenfor oss. Dette er noe som igjen kan føre til sterkere forbindelser, både med både oss selv og andre, noe som igjen kan føre til mer medfølelse, uttrykksfullhet og kjærlighet.

Hvorfor lyd? Hva har denne tilnærmingen å tilby, som man ikke kan få fra en guidet meditasjon for eksempel?
Denne bestemte typen atonal lyd gir folk rom til å gå dit de trenger å gå, til å ha en opplevelse som er bare deres. Jeg har meditert i mer enn ti år, og jeg liker ikke at noen snakker til meg, for jeg vil bare gå dit jeg føler for å gå. Ofte når jeg blir ledet, er det noen som sier: «Rett oppmerksomheten din mot et tomrom.» Jeg var her borte. Hvorfor dro de meg bort dit? Bruk av lyd skaper mindre barrierer. Du får på en måte lov til å krangle med lyden som virvler rundt i rommet, noe som er et interessant konsept innen meditasjon.

Lyd gir deg også mulighet til å slippe inn alt som dukker opp. Jeg tror det fjerner noe av presset. Det er så mye rigiditet rundt dette med meditasjon – en slags stereotypi om at du må gjøre det på riktig måte, at du må tømme hjernen for tanker og sitte rett i ryggen. Dette er mye mer tilgjengelig for folk.

Jeg liker å framstille mindfulness som noe som ikke bare er for en elite eller en viss type mennesker. Jeg mener det er for alle. Jeg har tilrettelagt opplevelser for spedbarn og 80-åringer, idrettsfolk og døende kreftpasienter. Alle etnisiteter, alle aldre, alle slags åndelige bakgrunner. Det er en grunn til at vi sier at musikk er noe universelt.

Hvordan kan folk lage lydbad hjemme hos seg selv? Kan det gjøres med et Sonos-system?
Det første skrittet er å invitere denne typen lydopplevelser inn i hjemmet. Det trenger ikke være så spesifikt. [Hvis du har Sonos], har du allerede brakt en annerledes lydopplevelse inn i hjemmet, og det kommer til å endre livet ditt.

Det har virkelig vært fantastisk å oppleve dette med Sonos, og å kunne ha unike lydopplevelser i alle rommene i huset. Sonos skaper en mer engasjerende opplevelse, som uansett om du er klar over det eller ikke, definitivt endrer måten du forholder deg til lyd på i livet ditt.

Det er lett å integrere oppmerksomt nærvær inn i hverdagen, bare ved å si: «Alexa, spill meditasjonsmusikk.» Det begynner å spille. Du trenger ikke gjøre noen ting. Du kan bare sette eller legge deg ned og finne en behagelig stilling, og så kan du få et øyeblikk med forbindelse der og da.

Jeg har en følelse av at teknologiutviklingen, som går i rasende fart, krever at vi hele tiden må være klare til handling. Og det sliter ut nervesystemet vårt. Derfor har meditasjon og mindfulness blitt så populært, for folk trenger så sårt en unnskyldning for å kunne stoppe opp et øyeblikk. Vi møter et konstant krav om å være tilgjengelige. Det er det som er så flott med stemmen også, den gjør det så mye enklere og mer naturlig å ha de stundene med seg selv.

Du har en særegen lyd- og musikkstil. Fortell oss litt om hvordan du skapte lydbildet ditt.
Det var mye prøving og feiling. Jeg har en bakgrunn som musiker, musikkelsker og samler. Musikken har alltid vært en del av livet mitt, og jeg har alltid visst at den har en dyp virkning på meg. Da jeg begynte med dette arbeidet, begynte jeg også å undersøke hvordan og hvorfor det var slik.

Mange av disse lydene har en særlig tilknytning til bestemte kulturer eller kulturarver, noe jeg har dyp respekt for. Men jeg er interessert i å komme forbi den automatiske reaksjonen til folk.

Når noen ser en gitar, en rangle eller en tamburin, har de allerede en assosiasjon til instrumentet. Til og med en sangbolle i metall fra Himalaya gir visse assosiasjoner. Det er en av grunnene til at jeg begynte å bruke sangboller av glass – det er et mer moderne instrument som folk enda ikke har noen assosiasjoner til.

Så når de kommer inn i et rom, f.eks. et rent og tomt sted som føles innbydende, er det der opplevelsen starter, før de hører lydene. Derfor bruker jeg disse instrumentene. Nyankomne behøver ikke kategorisere responsen sin eller gi den en merkelapp. De har aldri opplevd den før. Den er helt ny.

Det siste albumet ditt, Namora har bare blitt utgitt på vinyl, og vil først senere bli tilgjengelig digitalt og via strømming. Hvorfor vinyl? Hvorfor er formatet viktig?
Dette er det andre albumet mitt. Det første jeg utga, var i en liten, utskåret treboks med en USB-nøkkel og en krystall inni. Folk kom til lydsesjonene mine og spurte: «Hvordan kan jeg gjøre dette hjemme?» Og da jeg startet med dette, spurte folk som regel om jeg hadde en CD. Allerede den gang tenkte jeg: «Hva skal du med en CD, uansett? Du må ha en bil for å kunne lytte til en CD.»

Jeg ville ikke utgi innspillingene mine digitalt, for det var viktig for meg, som vinylplatesamler, at folk fikk en taktil opplevelse av lyd. Vinyl inviterer til en taktil opplevelse av musikken. Jeg føler at det i stadig større grad blir enklere å la en algoritme velge for deg. De begynner å bli skikkelig gode, men jeg savner den tiden da vi oppdaget musikk med nysgjerrighet og glede. Jeg pleide å lage miksekassetter og sette på pause, virkelig samhandle med musikken. Jeg mener det er viktig å engasjere sansene på den måten.

Da det gikk opp for meg at én side av en vinylplate er ca. 20 minutter, hvilket også er den vanligst anbefalte tidslengden for en meditasjon, var det helt logisk for meg å bare ha ett spor på hver side. Vinylplater gir en taktil opplevelse når du fjerner plastemballasjen, tar ut platen, ser på den og setter den på.

Og Namora er i gjennomsiktig vinyl, noe som alltid er en fin, liten bonus når du tar ut platen.
Det inviterer til en unik opplevelse fordi du ser spillerbunnen gjennom platen, og du tenker: «Å, det er et lite stykke meg.» Slik blir lytteren involvert.

Fortell oss om innspillingsprosessen. Kommer det flere album fra deg?
Jeg skulle gjerne laget flere innspillinger, for tilgjengelighet er det viktigste. Jeg er bare én person. Jeg kan dra til alle disse vakre stedene og tilrettelegge for så store grupper jeg bare vil, men for å kunne nå ut til et enda større publikum må jeg tilby flere innspillinger.

Begge albumene ble innspilt i kirkerom. Det første ble laget i en konvertert kirke i Hudson, og det andre ble spilt inn i den unitariske kirken i Brooklyn Heights. Det var viktig for meg å fange inn så mye av rommet og de omgivende lydene som mulig.

Jeg har mye erfaring med å spille live. Og også med å gjøre opptak i studio for å oppnå perfekt lyd. Men jeg var bare ikke interessert i det. Jeg er interessert i å gi folk en opplevelse som ligger så nær opp til liveopplevelsen som mulig.

Dette innlegget er også tilgjengelig i: en en-gb en-au fr de it es da nl sv