På innsiden av David Bowies Berlin: Hvordan byen transformerte musikken hans

Hvis det ikke var for Berlin, hadde ikke David Bowies musikk vært den samme. Bowies år i byen, fra slutten av 1970-tallet, hadde en transformativ effekt, ikke bare på kunstneren selv, men også på sangene han skulle komme til å skrive og spille inn.

Nylig åpnet vår nye butikk i Berlin. Og i den forbindelse inviterte vi Tony Visconti, Alison Goldfrapp, Gudrun Gut og Michael Rother til å snakke om sine minner om David Bowies kjente Berlin-trilogi, og se tilbake på dens sterke betydning for byens kulturelle landskap.

David Bowie-låten Heroes runger som en hymne. Sangen, som ble innspilt i berømte Hansa Tonstudio i Berlin, bare noen meter fra Berlin-muren, har satt sitt preg på popkultur og rockemusikk helt fra utgivelsen i 1977, til dagens hitlister. Hest hviskende under de stødige akkordene nærmest sprekker Bowies stemme når han erklærer sin kjærlighet: «I can remember standing by the wall and the guns shot above our heads and we kissed as though nothing could fall.» Det er en sang som ser for seg drømmen om et liv sammen, skrevet på en tid og et sted preget av splittelse; det er en sang om å verne om og se lyst på fremtidens muligheter: «We could be heroes just for one day.»

«Følelsen av sangen var viktigere enn ordene, men ordene var episke», sa Alison Goldfrapp fra elektropop-duoen Goldfrapp under arrangementet Bowie Song Stories som nylig ble avholdt i nye Sonos Store i Berlin.

Goldfrapp var en av de fem talerne som var spesielt invitert til å dele en personlig historie relatert til en sang i Bowies albumtrilogi, skrevet og utgitt mens han bodde i Berlin. Da Heroes ble utgitt, var Goldfrapp en tenåring som bodde i en søvnig landsby i Sør-England, og Bowie hadde nettopp flyttet til Vest-Berlin på jakt etter en ny start.

Et tiår i rampelyset som Ziggy Stardust og Thin White Duke hadde satt sitt preg på Bowie, som hadde falt for de mange fristelsene rock-n-roll-livsstilen i Los Angeles innebar. Forbruksforholdet til kokain hadde kompromittert Bowie kunstnerisk og ideologisk, og avhengigheten førte til en del uberegnelig atferd.

«Da jeg først hørte Heroes, var det som å stikke hodet ut av en veldig rask bil. Den handlet om flukt – ideen om at du kunne være alt du ønsket å være.»

«Jeg klarte så vidt å følge med, fordi han lagde filmen The Man Who Fell to Earth og gjorde Station to Station om kvelden og gjennom hele natten. Han fikk knapt en times søvn og ble utbrent». Dette sa mangeårig Bowie-produsent Tony Visconti, som nylig vant en Grammy for arbeidet med den posthume Bowie-utgivelsen Blackstar. «Det krevde mye av en viss form for stimulans for å holde det gående gjennom hele natten.»

Den legendariske produsenten og mangeårige Bowie-samarbeidspartneren fortsatte: «Han kom til Europa for å bli nykter. Han måtte sove om natten som vanlige mennesker. Han begynte å spise mat igjen. Det var avgjørende for selve livet hans å komme tilbake hit og få en ny start.»

Bowie kom til Vest-Berlin i 1976, da byen fortsatt var preget av etterdønningene fra krigen. «De fleste hus i Berlin hadde blitt stående som de var», forteller Gudrun Gut fra den tyske eksperimentelle elektronikagruppen Malaria! «Du kunne se kulehullene – det var overhodet ingen gentrifisering.»

«Berlin har endret seg mye siden da og Neukölln også. I dag flytter mange unge til Neukölln, men sånn var det ikke på den tiden», fortsatte hun. «Heldigvis hadde vi alltid nattelivet.»

Tony Visconti (L) and Alison Goldfrapp (R) talk share stories about David Bowie’s creatively formative years in Berlin during the Bowie Song Stories event at the Sonos store in Berlin.
Tony Visconti (L) and Alison Goldfrapp (R) talk share stories about David Bowie’s creatively formative years in Berlin during the Bowie Song Stories event at the Sonos store in Berlin.

Det var fra nattelivet Bowie hentet sin inspirasjon, testet lydmessige grenser og eksperimenterte med omgivende teksturer sammen med banebrytende musikere og produsenter, blant annet Brian Eno. Ta for eksempel Neuköln fra Heroes. Sangen, som Eno var med på å skrive, har boblende, bølgende synther under et dronekor i et mykt, men melodisk lydbilde. Det var her han skrev, spilte inn og utgav en albumtrio nå kjent som Berlin-trilogien: Low (1976), Lodger (1977) og selvfølgelig Heroes.

«På disse albumene fanget han mine drømmer og lengsler, og selve livet mitt», minnes Gut. «Han tok inn den grå luften fra disse dagene: Low, Warzawa, muren, den latente fascismen som fortsatt var en del av Tyskland, den merkelige ensomheten over Vest-Berlin, den glemte øya ved Rødehavet.»

«Da jeg hørte Heroes første gang, var det som å stikke hodet ut av en veldig rask bil», sa Goldfrapp, da hun fortalte om ungdomstiden på det avsidesliggende hjemstedet, der hun danset til Bowie sammen med hemofile punkere. «Den såre, svevende lyden av Robert Fripps gitar og Bowies lengselsfulle, lystige, utfordrende opptreden fikk meg til å føle en viss grad av triumf, men også en uforklarlig tristhet.»

Goldfrapp fortsatte: «Det handlet om flukt – ideen om at du kunne være alt du ønsket å være, på et sted jeg ikke engang visste eksisterte.»

«På disse albumene fanget han mine drømmer og lengsler, og selve livet mitt. Han tok inn den grå luften fra disse dagene: muren, den latente fascismen, den merkelige ensomheten over Vest-Berlin, den glemte øya ved Rødehavet.»

Faktisk ga Heroes en visjon om en fremtid sammen som mange rett og slett ikke kunne forestille seg før muren falt i 1989. Byen ble fylt av nyinnflyttede fra hele verden, og underground-klubbscenene blomstret med en tilstrømning av musikere, produsenter og folk på jakt etter en flukt fra alt. Byen som en gang var innhyllet i en mørk historie, blomstret igjen med økonomisk vekst og kunstnerisk aktivitet.

Da Bowie døde 10. januar 2016, rundt fire tiår etter sitt opphold i Berlin, forente byen seg igjen i kjærligheten til klassikerne hans. Døråpningen til hans gamle leilighet i Hauptstrasse i Schöneberg ble oversvømt av blomster, lys og brev, mens Heroes ble spilt fra et stereoanlegg. Sammen mintes byen artisten som hadde endret musikkens ansikt, inspirert av dens beskjedne, ødelagte gater.

«For ham var Berlin en gjenfødelse», sa Visconti. «Og han levde et veldig rent, enkelt liv her.» På avstand fra rampelyset i Los Angeles og fristelsene i hans tidligere liv, fant Bowie en slags følelse av fred og fornyelse i Berlin. I Los Angeles gikk Bowie til grunne; i Berlin fant han seg selv, og i årene siden har mange, som Goldfrapp, også funnet seg selv i Berlin-trilogien som Bowie skapte.

«Alt jeg visste, var at jeg i min avsidesliggende hjemby, var på et dansegulv med en gjeng med punkere som kunne begynne å blø og aldri stoppe», sa hun før hun konkluderte: «Dansen var livsbekreftende, og etter hvert som jeg danset, ga jeg slipp på den jeg ikke lenger ville være – og danset og danset med heltene mine.»

Dette innlegget er også tilgjengelig i: en-au da de es fr it nl sv en-gb en