Ralph Steadman er den anarkistiske kunstneren som står bak noen av det 20. århundrets mest minneverdige illustrasjoner. Han er også opptatt av musikk: Ved siden av å finslipe ferdighetene sine som amatør-trompetist, har Steadman produsert sin egen plate og designet en rekke originale plateomslag. Et utvalg av verkene til Steadman kan nå ses i «Gonzo Notes» samt i Sonos’ London- og New York-butikker.

Ralph Steadmans samarbeid med Hunter S. Thompson bidro til å forandre journalistikken. Steadmans bidrag til Gonzo – en journalistisk stil som snudde opp ned på den etablerte oppfatningen om hva «god» journalistikk var når det gjaldt både stil og innhold – er velkjent, mens de mindre kjente arbeidene hans er plateomslagene han har designet opp gjennom årene mellom slagene. Han har jobbet med musikere som Miles Davis, Frank Zappa, Ed Harcourt og, nå nylig, rapperne Travis Scott og Quavo of Huncho Jack – men Ralphs særegne stil skinner gjennom uansett hvor forskjellige disse musikerne måtte være.

I likhet med illustrasjonene hans, som kombinerer ville penselstrøk og rikosjetterende blekkflekker følger han sine egne innfall og er instinktiv i en intervjusetting: Lange, ordrette deklamasjoner fra Shakespeare, Sylvia Plath og Edward Lear kjemper om plassen med skarp og heftig kritikk av verdens politiske vanstyre.

Vi tilbrakte litt tid sammen med Ralph på landsbygda i Kent, der han har residens. Vi var innom det storslåtte huset hans, den lokale puben og garasjen hans, som nå er omgjort til atelier. Der har han begynt å finne seg til rette med de nye SONOS-høyttalerne sine, som gjør det mulig å bytte musikk uten stress og i farta, alt etter hvilken kassett, plate eller CD han velger ut fra samlingen sin. Han snakket om de kreative prosessene sine, om det rike forholdet han har til musikk og, for å være ærlig, alt annet Ralph, en av verdens største sosiale entertainere, kunne tenke seg å snakke om.

Denne platen som står på nå, er det fint å starte dagen med. Hva er dette?
Dette er Billie Holiday. Slik en vakker stemme. [Han begynner å komme inn i det nye bildet han har begynt på, han bytter til en kassettutgave av Bob Dylans Basement Tapes, et noe mer kaotisk og på en måte mer passende lydspor til blekkflekkene han har begynt å lage på papiret.]

Hører du på musikk når du jobber? Kanskje du kunne dra fram noen favoritter?
Jeg liker [Marcel] Duchamp svært godt. Han var leken og rampete – en kan definitivt trekke en linje fra arbeidet hans til Gonzo.

Hva med platen du selv har laget? Har du et eksemplar av den noe sted?
[Han finner fram en rød singleplate med to sanger han har skrevet om Leonardo da Vinci, en av hans mest varige inspirasjonskilder.] Tittelen på denne er fra et Sigmund Freud-sitat om da Vinci: The Man Who Woke Up in the Dark. Det sitatet inspirerte også boka mi, «I, Leonardo», en bok om da Vinci fortalt i førsteperson, som jeg både skrev og illustrerte. Vet du, Hunter sa til meg: «Ralph! Ikke skriv. Du vil bringe skam over familien din.»

[Ralph setter på platen, og for et vakkert lite øyeblikk er han hensatt og synger sammen med musikken han skapte for nesten førti år siden.]

Blander farger …. delene skaper helheten
Blander farger … trenger du ikke litt magi i din sjel?

Du har skapt kunst i en form eller annen i mange tiår nå. Går du fortsatt regelmessig til atelieret?
Når trangen kommer over meg, ja. Noen ganger bekymrer jeg meg for at jeg bare forurenser med alt dette nye arbeidet jeg lager. Jeg ville forandre verden med kunsten min, men gjorde jeg det? Hvis jeg greide det, var det definitivt til det verre, etter verdens nåværende tilstand å dømme!

Kan du vise oss noe du har jobbet med i det siste?
Jeg liker dette [han drar fram et abstrakt bilde]. Jeg helte skittent vann på det, noe som ga en vidunderlig effekt – selv om vannet måtte være ordentlig skittent og sitte lenge. Det hadde jeg ikke greid å male. Dette bildet [han går bort til en tegneserie-aktig – og mareritt-aktig – framstilling av en gruppe personer som er kledd ut som Disney World-figurer som skremmer barn] har alltid fått meg til å lure på disse menneskene, kledd i disse kostymene. De virker så dystre. Liker barn virkelig dette?

Vet du hvem dette er? [Han peker opp mot et svart-hvitt-bilde av en naken mann stående med ryggen til kameraet.]

Nei, hvem er det?
Det er Louis Armstrong! Jeg tok det i Zaire. [Dette er den berømte historien om da Ralph og Hunter ble sendt til Zaire i Afrika for å dekke boksekampen mellom Muhammad Ali og George Foreman. De kom seg imidlertid aldri til kampen, for Hunter hadde solgt inngangsbillettene for å skaffe marihuana, og Ralph ble tvunget til å illustrere kampen via TV-skjermen i en hotellbar. Akkurat hvordan en naken Louis Armstrong kommer inn i bildet, blir aldri helt klart for oss.]

Det høres ut som om det kreative livet ditt forløper seg noe annerledes enn den gang da du løp rundt på hoteller i Zaire?
Å ja, selvsagt. Det må det være. Jeg kunne ikke skrevet noen av disse bøkene nå [han henviser til eksemplarer av boka si, I, Leonardo]. Jeg tegnet faktisk bokomslaget her i dette huset. Så flyttet vi atelieret til rommet datteren min, Sadie, bruker i dag, og så, til slutt, til garasjen der det er nå.

Du lager fortsatt verker på oppdrag innimellom, gjør du ikke?
Jeg gjorde det, ja. For The Who, for eksempel. Husker du Brian Auger and The Trinity? Julie Driscoll? Jeg gjorde en tegning av dem dansende i gata, og den var nærmest som et Hogarth-maleri.

Det siste musikalske samarbeidet du har vært involvert i, er kanskje et av de mer uventede. Hva er det ved arbeidet ditt som inspirerte rapperne Travis Scott og Migos’ Quavo bak Huncho Jack til å jobbe sammen med deg, tror du?
Jeg vet i grunn ikke. Jeg tror at alt som er rotete og utenfor konvensjonene… Alle som liker rot og røre ville likt arbeidet mitt. Kanskje det er denne motkultur-omveltningen som er på gang. De ville ha Fear and Loathing in Las Vegas-greia – Gonzo-greia: flaggermusene, kaktusen og de rette linjene.

Før jeg satte i gang med plateomslaget, var det meningen at Travis skulle ringe klokka sju, og vi endte opp med å sitte ved telefonen på kjøkkenet og vente og vente og vente! Jeg skrev faktisk et dikt mens vi ventet, jeg har det i notatboka mi.

Kunne du lese det for oss?

No long wait, dude on the run,
Sitting here wondering, having no fun.
Rap out a song, meaning to call you,
No number to do that, where the fuck are you?
Could be a winner, could be a lot,
Could be a hitter, Travis Scott.
Scott on the landscape, Scott in shit,
Scott said he’d ring me about a disc pic.
This is no rap, this is no dice,
This is a torture, worse than head lice.
Give me a signal, give me a sign,
Give me an eye-poke, give me more wine!

De skulle hatt deg med på albumet.
Ja, de kunne ha rappet det der, det er sant.

Mange av ordene som brukes til å beskrive kunsten din blir ofte assosiert med visse typer musikk, som «vill», «surrealistisk» og «svart humor». Har du noen gang kommet over musikk som du føler speiler det visuelle arbeidet ditt på noen måte?
Jeg hører mye på den ungarsk-østerrikske komponisten György Ligeti. Jeg er også veldig glad i Trumpet Voluntary, spilt av Willem Breuker og hans kollektief. Kjenner du til Breuker? Melodien går sånn [han lager trompetlyder med munnen og nynner en melodi som lyder kjent]. Men trompetisten deres, som jeg ikke vet hva heter, spiller den, og så gjør han sånn på slutten av låten [han lager en vill, frijazz/avantgarde-type kaskade med trompettoner]. Det er stakkato, men så blir det hele bare tøys – det tar helt av. Slik blekk gjør det, på en måte.

Dette innlegget er også tilgjengelig i: en-au da de es fr it nl sv en-gb en