Karen Kimmel og James Bond er to kreative energibunter. Kimmel er multikunstner og også konsulent for en rekke store merkevarer, mens Bond er grunnleggeren av kultmerket Undefeated. De bor i Los Feliz sammen med de to barna sine, i en 50-talls-bolig – som også er det rene samtidskunst-galleriet.

Karen, du jobber med et utrolig variert utvalg av medier. Hvordan vil du beskrive det du gjør?
Karen: Folk flest liker kategorier for det gjør det enklere å definere ting, men som kunstner liker jeg å utfolde meg på mange forskjellige arenaer. Jeg liker å være åpen, men tegning er alltid utgangspunktet mitt. Det er der idéene begynner. Det visuelle har alltid vært min måte å se verden på. Det er sånn jeg har lært ting.

Hvordan tilbringer du tiden i atelieret?
Karen: Jeg kan være litt av et petimeter og opptatt av detaljer, noe som er nyttig på mange vis, men som også kan være et hinder av og til. Når jeg er i atelieret starter jeg som regel med å ordne tankene mine, og så begynner jeg å tegne. Deretter klipper jeg ut former og flytter rundt på dem, og så setter jeg sammen større idéer eller konsepter.

Du har laget det du kaller «sosiale skulpturer» i mange år. Hvorfor er det så viktig for deg å jobbe med samfunnet rundt deg?
Karen: Da jeg begynte med de sosiale skulpturene var de noe helt eget. Jeg satte en scene og anga rammer, og så brakte folk den til liv. Tilfeldigvis er dette noe bedrifter ønsker å gjøre nå. De ønsker å sette en scene. De ønsker å skape en opplevelse og la kundene gi den liv. Det er pussig at den kreative virksomheten min har ført meg inn i en bedriftssetting. Kunsten må tjene samfunnet, det er en del av dens plikt. Dagens samfunn har et stort behov for driv og kreativ tenkning, og alternative måter å håndtere alt som skjer på. Kunstnere kan tjene som ambassadører for slike idéer.

Dere er begge dyktige «merkevarebyggere». Undefeated feiret nettopp 15-årsjubileum.
Hvordan har merket kunne overleve så lenge, James?
James: Når det er autentisk og står for noe er et merke tidløst. Undefeated betyr mange forskjellige ting for mange forskjellige folk. For noen betyr det å leve nok en dag med begge beina godt plantet på bakken. For folk hvis liv har overgått alle forventninger, er hver dag som toppen av kransekaka. For de som sliter med noe, det være seg psykisk eller fysisk, dreier det seg om å komme seg videre. Da handler det ikke om å si «Jeg vant i dag» men snarere «Jeg har greid meg gjennom nok en dag på en hederlig måte. Jeg har fått leve nok en dag.»

Hvordan har det å bo i Los Angeles påvirket arbeidet ditt?
James: Undefeated er basert på en California-livsstil. LA er som den ville vesten. Det er fortsatt ukjent farvann. Hvis du slår deg ned her med den mentaliteten man har på østkysten, vil du streve litt med å akklimatisere deg.

Hvordan har det å være forelder påvirket arbeidet ditt?
Karen: Jeg holder fortsatt på å bli voksen. Det å få barn forandrer en og måten en tenker på for alltid. Rollen som mor er en stadig prosess, og det er klart at den har en sterk innflytelse på hvordan jeg ser verden og hvordan jeg skaper ting. Jeg føler større ansvar overfor samfunnet. Og ungene mine, de er mitt ansvar.

Hva slags musikk er det typisk at dere spiller hjemme?
James: Det kommer helt an på – det kan være Pandora som spiller D’Angelo-kanalen, eller Donald Fagen. Jeg liker gammel soul og R&B. Jeg vokste opp i Philadelphia, så Philadelphia-lyden er kjent og kjær for oss alle. Jeg prøver å dytte det inn i miksen. I det siste har vi spilt Gil Scott-Heron-kanalen eller Chet Baker om kveldene, iallefall noe som er skikkelig rolig og avslappet. Men som regel er det kamp mellom ungene og oss om hva vi skal høre på.

Karen: James og jeg er temmelig like når det gjelder musikksmak. Jeg elsker gammel hip hop, som A Tribe Called Quest og De La Soul, men jeg hører også på det datteren min spiller. Jeg tror aldri jeg ville lyttet til Chance the Rapper på eget initiativ! Det holder meg ung, og jeg får vite litt om hva hun er opptatt av. Det er noe vi kan dele.

Dere har Sonos i alle rom. Hvordan opplever du at musikken beveger seg gjennom huset?
Karen: Vi har som regel forskjellige spillelister gående, særlig når ungene gjør lekser. Det er ikke lenger som da vi vokste opp, med subwoofere og svære anlegg – nå er det så elegant og enkelt med disse intime systemene. Alle kan få være litt i fred med sin egen musikk, og så komme sammen som familie.

Dere flyttet hit i 2001. Hva var viktig for dere da dere omstrukturerte huset?
Karen: Vi ville skape et hjem som virkelig kunne brukes. Jeg ville ikke ha lekre og kostbare rom som bare var til spesielle anledninger. Vi ville ha et behagelig hjem der folk kan samles og trives. Skolen er superintens for ungene, og jobbene våre kan være krevende. Da vil man kunne komme hjem og kjenne at «Ja! Det er så godt å være her.»

Hvordan er en typisk kveld hjemme hos dere?
James: Det er masse forskjellig mat for alle og så slapper vi av, hver på sin måte. Eller så samler vi oss på et rom og tuller og ler. Alle har en temmelig hektisk timeplan, også ungene, med skole og idrett. Hver kveld velger vi én person som de andre kan hakke på for å lette stemningen. Spre kjærlighet.

Nå som det finnes så mange ulike måter å lytte på, hører du på musikk på en annen måte nå enn før?
James: Jeg pleide å høre mye på CD-er, men nå går det mest i spillelister på Pandora eller Spotify. Da slipper man å gjette, og nå og da oppdager man en artist man ellers ikke ville ha visst om. Vi bruker også MixCloud, og jeg spiller ting som stoner rock, desert rock eller doom metal. For meg er den type musikk bare et lydteppe i bakgrunnen, men den plager av og til vettet av ungene.

Det mest luksuriøse ved dagens teknologi er at den glir ubemerket inn i bakgrunnen. Ungene deres kan begge å bruke Sonos og vet hvordan de kan tilpasse lyden slik de vil på rommene sine.
Karen: Ironisk nok må jeg be ungene om hjelp noen ganger. De er så flinke og vet så mye. De har vokst opp med teknologi, og integrerer den sømløst og elegant inn i hverdagen sin.

Dette innlegget er også tilgjengelig i: en en-gb en-au fr de it es da nl sv