Den internasjonale kvinnedagen i fokus

Dagens tech-bransje ligner mye på gårsdagens musikkbransje, og virkelige forandringer vil kreve hardt arbeid.

 

Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden jeg bestemte meg for at jeg var ferdig med musikkbransjen. Jeg tilbrakte mesteparten av 90-tallet som sanger og bassist i et band, og holdt konserter på klubber over hele landet. Jeg hadde også ansvaret for forretningsdelen av det hele – sørget for at vi fikk betalt og forhandlet til og med fram en kontrakt med et plateselskap.

Innen 1999 hadde jeg mistet tellingen over alle stedene vi hadde spilt og alle de kjepphøye lydgutta som arrogant hadde forklart meg hvordan forsterkeren min fungerte under lydsjekker. Jeg var sliten og lei. Lei av å bli snakket ned til. Lei av å måtte slåss for å få betalt for jobben jeg hadde gjort. Lei av å prøve å bli hørt mens jeg sto på scenen (nok en gang: takk skal dere ha, lydgutta), og også utenfor scenen.

Jeg fikk endelig nok da vi var gudene-vet-hvor i Florida. Etter konserten gikk jeg som vanlig gjennom oppgjøret med arrangøren. Vi hadde spilt for fullt hus, det visste jeg, for jeg hadde talt publikum under konserten. Jeg gjorde et overslag og slo fast at arrangøren hadde gitt meg for lite penger. Altfor lite. Da jeg gjorde ham oppmerksom på «feilen» han hadde gjort, la han en hånd på korsryggen min og sa: «Søta, la meg forklare deg hvordan dette fungerer …»

Jeg ble rasende, og hørte ikke ett ord av det han sa etter det. Jeg hørte bare stemmen i mitt eget hode som sa: «Du er altfor smart for dette, for pokker.»

Møte med musikkindustrien.

Det var ikke lett å være kvinne i musikkbransjen på den tiden. Antakeligvis fordi det rett og slett ikke var vanlig. De suksessrike rollemodellene som fantes var svært viktige for oss: PJ Harvey, Carrie Brownstein, Bettina Richards, Kim Deal og Kim Gordon. Men det var altfor få som greide å holde det gående over tid, og noen ganger virket det som om du bare kunne lykkes ved å gifte seg med et band-medlem. Og selv om du var gift ville du måtte leve med at mannen din, Thurston, stadig plapret om «humørsvingningene» dine til pressen. Hele økosystemet i musikkbransjen var mannsdominert. I hele min tid i bransjen kan jeg bare huske å ha jobbet med én enste kvinne angående forretning: en reklameagent.

I dag, nesten 20 år senere, er det fortsatt altfor vanlig at kvinner har samme type erfaringer som meg med musikkbransjen. Ikke for å minimalisere de betydelige fremskrittene i nyere tid, men bransjen består fortsatt av bortimot 80 prosent menn. Bare se på Grammy-prisene: De siste fem årene har mer enn 90 prosent av de nominerte vært menn. Det samsvarer ikke med mangfoldet en finner i «Nylig spilt»-fanen min.

Annen bransje, samme problem.

Den første dot-com-boomen lokket meg inn i forretningsverden. Da tech-bransjen begynte å ta av og tidsskriftet Fast Company ble lansert, var det første gang jeg hørte om at kreativitet ble verdsatt innen forretningslivet. Før midten av 90-tallet var kreativitet noe som bare hørte hjemme i reklamebransjen. Men i takt med at en ny kultur inntok forretningsverdenen, ble folks tanker om jobb radikalt forandret. Vi trengte ikke lenger å gå i dress og slips og late som om vi var noe annet enn det vi var. Plutselig kunne vi være oss selv.

Men selv om lederne byttet ut dressjakkene med hettegensere, beholdt man likevel den gamle fallosentriske måten å drive forretning på. På mange måter har tech-bransjen blitt den nye musikkindustrien. Programmerere og administrerende direktører kaller seg ofte til og med for «rockestjerner». Og til tross for den progressive fasaden til tech-bransjen, er det lite innovasjon å se når det kommer til kjønnsmangfold og trakassering.

Hver uke kan man lese nye avisoverskrifter som avdekker enda litt mer av det underliggende mannskameraderiet i Silicon Valley-kulturen: «Problemet med tech-bransjens kjønnsdiskriminering», «Kjønnsdiskriminering i Silicon Valley holder kvinnelige gründere nede», «Ukulturen i Silicon Valley starter med risikokapitalistene.»

Avsløringene fra tech-bransjen har allerede ført til at selskaper har endret politikk og at mektige personer har måttet gå. Det er fristende å tenke på slik straff som rettferdighet, men ekte og systemisk forandring tar tid og krever mye mer jobb enn som så.

Det fins en verden utenfor Silicon Valley. Hvem hadde trodd det?

Da jeg forlot musikkbransjen, trodde jeg at jeg hadde tatt farvel med sjåvinismen, kvinnehatet og trakasseringen. Og det har jeg gjort. Men når jeg leser nyhetsoverskriftene og lytter til andre kvinner, er det tydelig at tech-bransjen fortsatt har en lang vei å gå. Skjønt i alle bransjer finner man selvsagt både regressive og progressive krefter. Og jeg er så heldig å få være en del av sistnevnte.

Sonos er ikke et stereotypisk tech-selskap, og en av hovedgrunnene til det er, etter min mening, at grunnleggerne våre tok et meget bevisst valg om å starte selskapet utenfor Silicon Valley – og å holde seg der. Kulturen i Sonos kommer fra toppen, der lederskapet jobber hardt for å være kvinnenes allierte.

Det betyr ikke at Sonos er en slags utopi for likestilling mellom kjønnene på noe vis. Vi lever i samme verden som deg. Men lederne våre lar ikke stresset fra den daglige driften stå i veien for å konfrontere problemer og sette i verk tiltak. For eksempel Boom Boom Room, som vi opprettet ved CES for å skape mer likestilling innen både tech- og musikkbransjen – bransjer som vi er med på å knytte sammen.

#PressforProgress.

I forbindelse med den internasjonale kvinnedagen 8. mars, en dag til ære for kvinners mange kulturelle, økonomiske, teknologiske politiske og sosiale bidrag i verden, setter Sonos fokus på kvinner. I tillegg til de tiltakene vi har lansert innad i selskapet som en del av Listen Better-initiativet, er vi også i gang med å opprette rom og arenaer for viktige samtaler og fellesskap for kvinner.

Flaggskipsbutikken vår i New York har slått seg sammen med ARTICLE 19 for å støtte #SpeakingUp-initiativet deres, og inviterer til en samtalekveld om å bekjempe nett-trollene som så ofte angriper kvinner som taler likestillingens sak. I samarbeid med shesaid.so skal vi være vertskap for et panel i London, for å hedre kvinner i musikkbransjen og skape et nettverk for dem gjennom mentorskap. Og i Benelux-landene arrangerer vi en rundebordsdebatt om likestilling og mangfold innen musikkverdenen, samt målet om å oppnå lik kjønnsfordeling ved nederlandske musikkfestivaler innen 2022. Hør mer om dette i den nyeste episoden av podcasten Sonos Deep Dive.

Og hvis du virkelig vil komme i knus-patriarkatet-modus, kan du sjekke ut spillelisten vår for den internasjonale kvinnedagen 2018. Denne listen er kuratert av damene i Sonos og inkluderer noen av vår tids største kvinnelige artister og produsenter.

Innovasjoner for framtiden.

Med «Me Too»-bevegelsen føles det som om vi står på terskelen til en stor forandring. Alle ønsker å tro at ting aldri igjen vil bli slik de var. Og noen av de mer ekstreme manifestasjonene av seksuell trakassering vil kanskje forsvinne som en følge av bevegelsen – men vi trenger en mye mer omfattende fremgang. Flere rollemodeller som representerer mangfoldet. Flere kvinnelige ledere. Flere bra menn med på laget. Mer åpenhet. Flere praktiske verktøy for forandring.

Det er lett å bli forbanna over slibrige overskrifter, og det føles bra å gå i demonstrasjonstog. Så for all del, fortsett med det. Men ekte forandring krever hardt arbeid, så la oss gjøre det sammen og la oss skape forandringer som varer.

Solidarisk hilsen

Joy Howard
CMO

Dette innlegget er også tilgjengelig i: en en-gb en-au fr de it es da nl sv