Musiker Andrew Bird og designer Katherine Tsina er to new yorkere som har forelsket seg i sin nyoppdagede LA-livsstil. Bird er en anerkjent sanger, komponist og fiolinist, og Katherine Tsina er designer for motehuset Avion. De bor i Los Feliz sammen med den lille sønnen sin, i et stort, spansk-inspirert hus fra 1920-tallet, der de også arbeider.

Andrew, du skrev en gang i en artikkel i The New York Times at: «Melodien vil insistere på det den trenger, ord som yter den rettferdighet.» Kan du si noe om prosessen med å skrive sangtekster?
Andrew: Etter at melodien er på plass og har fått en tydelig form, må jeg åpne slusene for ordene – la dem flomme ut og se hvilke som fester seg til melodiens form. Ord er vanskelige. De kommer ofte med mye bagasje. Kanskje er det derfor jeg ofte leter etter ord jeg ikke engang vet hva betyr, men som jeg blir fascinert av, eller ord som har en viss farge eller skjønnhet ved seg. Jeg kan bli helt fiksert på et ord, slik jeg kan bli fiksert på en melodi. Da må jeg bruke det ordet i en sang, og så bygger jeg videre på det. Strømmen av idéer er konstant, men det er de ideene som har små kroker som trekker til seg flere ting.

Katherine, du var danser før du ble designer. Påvirker det arbeidet ditt i dag?
Katherine: Ved siden av jobben som danser tok jeg også klesprøveoppdrag for en rekke designere. Både dans og klesdesign handler om bevegelse. Du beveger deg hele tiden og designerne forsøker å finne ut hva som skjer, hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Jeg har alltid hatt en dragning mot klassiske eller skulpturelle former. Og på skolen ble jeg veldig opptatt av passform. Det er en blanding av proporsjon og tilpasning – men handler også om å forstå hvordan plagget fungerer på en kropp, samt hvordan selve stoffet beveger seg. Balansegangen mellom det funksjonelle og det vakre innen design er det samme som i dansen.

Blir du inspirert av hvordan lyd fyller et rom?
Andrew: Før i tiden led jeg litt av stormannsgalskap. Når jeg kom til et nytt sted følte jeg at jeg hadde rett til å kontrollere all musikken selv. Når musikken er en annen enn den jeg vil høre der jeg befinner meg, sletter den ut alt jeg jobber med i hodet. Det kan være ødeleggende å være på et offentlig sted og få musikk tvunget på seg. Hvis jeg holder på med en skjør liten sak i hodet mitt og så plutselig hører noe sånt som Journey, da blir den skjøre lille ideen borte. Men det er noe flott ved det å være i en bar med mye folk når det kommer en sang som bare skjærer rett igjennom larmen. Og det er fantastisk når folk kommer sammen og lytter til den samme sangen, enten det er en konsert eller et opptak. Kanskje det er derfor mange sier at albumet Are You Serious er en pop-plate, for da jeg lagde den sa jeg: «Jeg vil lage den Tears for Fears-sangen som spilles i den offentlige svømmehallen og som blir en del av en kollektiv opplevelse.»

Hvordan har overgangen fra New York til Los Angeles vært for dere?
Katherine: I Los Angeles kan du ha hus og familie og ikke måtte jobbe til åtte eller ni om kvelden, slik normen er i yrkene våre. Jeg liker det at du kan invitere en haug med folk hjem og se hvem som dukker opp. Vi har et bra nabolag. Det bor mange familier, kunstnere og musikere her.

Andrew: Mange kommer opprinnelig fra andre steder, noe som faktisk er til stor hjelp. Sånn sett har overgangen vært temmelig lett. LA har et rykte som er basert på en helt annen tidsepoke. Jeg har alltid vært skeptisk til landskapet – plantene hører jo ikke opprinnelig hjemme her. Men jeg har alltid visst at folk som er flinke i jobbene sine kommer hit for å få god kompensasjon for arbeidet sitt. Dyktige folk slår seg ned her, og den enkeltes univers krymper ned til det vedkommede kan best. Noen ganger streifer vi vekk fra den vanlige ruten vår, og plutselig er vi på Hollywood Boulevard og tenker: «Wow, vi bor her!»

Huset deres har flott akustikk, som vi har sett i «Live From the Great Room.» Var dette viktig da dere vurderte å kjøpe huset?
Andrew: Ja, absolutt. Da vi kom inn i dette rommet la jeg med en gang merke til det høye taket av tre, og jeg visste at det var helt perfekt for å lage musikk med én eller to musikere. Jo større rommet er, desto mer tilbøyelig er man til å ville fylle det med lyd og faktisk skrive sanger som passer for framføring. Dessuten tror jeg stor takhøyde er bra for psyken, det gir en følelse av optimisme. Ettersom jeg kom rett hit fra New York, er dette første gang jeg bor i et hus siden jeg var barn.

Hvordan lytter dere til musikk hjemme?
Katherine: Jeg har alltid vært opptatt av musikk, også før jeg traff Andrew – du har sett Joy Division-samlingen min. Som selvstendig designer tilbringer man mye tid alene. Jeg liker hjemmestudio-omgivelsene våre. Andrew sitter alltid og spiller noe på sofaen mens jeg jobber i atelieret, enten med åpen eller lukket dør. Vi ville ha en bolig der begge kunne jobbe og likevel ha sin egen plass. Etter å ha vært gift så lenge har vi blitt vant til å være tett på hverandre hele tiden.

Andrew: Jeg bruker platespilleren så mye som mulig. Den fungerer fint via Sonos PLAY:5-høyttalerne i stua. (Når rommet er så vakkert rent estetisk sett, vil man ikke rote det til med en masse vintage-mottakere.) Når man mikser en plate vil man gjerne høre den slik folk kommer til å lytte til den. Derfor går jeg gjennom en hel prosess når jeg mikser og går fra ett miljø til et annet for å høre på de forskjellige miksene. Sonos innfrir det høye kravet jeg har til lydkvalitet, og har i tillegg strømlinjeformet kablene. Sonos har gjort en god jobb med å bli kvitt alt rotet.

Har sønnen din påvirket lyttevanene dine?
Andrew: Den første lyden jeg hører om morgenen, er sønnen vår som sier: «Nå er det morgen.» Den musikalske utdanningen hans startet med Nick Drake, som er nokså beroligende. Deretter gikk vi over til Talking Heads, og det var jo rene festen. Nå går det i The Beatles. Det er han som er DJ når han er her inne.

Dette innlegget er også tilgjengelig i: en en-gb en-au fr de it es da nl sv